Rundt 1-2 prosent av alle barn er født med hofteleddsdysplasi. Dersom hoftefeilen oppdages rett etter fødselen, er behandlingstiden kort og resultatene gode. 20 prosent av tilfellene oppdages sent, og da er behandlingen langt mer komplisert og langvarig.

Hofteleddsdysplasi er en medfødt tilstand hvor det er unormalt forhold mellom lårbenshodet og hofteskålen. Den vanligste, blant flere årsaker, til utviklingen av hofteleddsdysplasi er at leddkapselen er mer tøyelig enn normalt. Dette gir mindre stabilitet i leddet og fører til at verken hofteskålen eller lårbenshodet utvikler seg normalt.

Hvem rammes?
Det er ikke mulig å peke på en enkelt årsak, det dreier seg heller om mange risikofaktorer. Hofteleddsdysplasi rammer jenter langt oftere enn gutter, og hos halvparten er begge hoftene angrepet. Det er arvelig i noen familier, men trenger ikke å være det. Hofteleddsdysplasi forekommer oftere hos barn som har ligget i seteleie eller som har hatt fødselsproblemer. Og lidelsen oppdages hyppigere hos barn som har andre medfødte sykdommer, for eksempel fotfeil. Disse barna regnes som risikobarn, og blir undersøkt med ultralyd før de forlater sykehuset.

De som ikke blir oppdaget i nyfødtperioden, oppdages på helsestasjonen. Det er i dag meget sjelden at hofteleddsdysplasi oppdages etter ett års alder.

Klinisk undersøkelse
Alle nyfødte barn blir sjekket for hofteleddsdysplasi på rutinekontrollen etter fødselen. Dette bør skje i løpet av de to første levedøgn. Legen gjør da en ”stabilitetsundersøkelse”, også kalt Ortolanis prøve. Selv om alt er normalt blir barnet også sjekket på helsestasjonen flere ganger. De fleste steder undersøkes barnas hofter etter 6 uker, 3 måneder og 6 måneder. Den enkleste og beste prøven er sprikeprøven. Man kan også se etter ulikheter i hudfoldene på låret eller om det er forskjell i lengden på bena, men dette er vanskelig å tolke og ikke ensbetydende med hoftefeil.

Undersøker alle med ultralyd
Noen få sykehus tilbyr ultralydundersøkelse til alle nyfødte barn for å hindre at barn forlater sykehuset med en uoppdaget hofteleddsdysplasi. Dette er obligatorisk i Tyskland, Sveits og Østerrike, men norske sykehus har ment at en slik masseundersøkelse er for lite effektiv bruk av ressurser.

Overlege Berndt Salkowitsch ved Sykehuset Namsos har undersøkt alle nyfødte siden 1990, og har ikke hatt noen sent oppdagede tilfeller. Det samme viser en undersøkelse fra sykehuset på Kongsberg.

– Kunnskapsnivået blant norske leger varierer, og en hoftefeil kan lett overses ved klinisk undersøkelse. Men med en ultralydundersøkelse kan en enkelt og raskt oppdage alle tilfeller av hoftefeil, sier Salkowitsch. Han mener alle nyfødte burde blitt undersøkt med ultralyd.

Behandling
De fleste som får påvist hofteleddsdysplasi blir helt helbredet etter behandling. Det gjøres ved at lårbenshodet må plasseres korrekt i hofteskålen, og deretter bli holdt på plass til leddet er stabilt og leddskålen tilstrekkelig utbygd.

Hvert enkelt tilfelle behandles etter alvorlighetsgrad og alder på diagnosetidspunktet.

Tidlig oppdaget hofteleddsdysplasi behandles greit med Freijkas pute. Puten er en avlang, firkantet skumgummiputet som festes ute på barnets klær med seler over skuldrene og rundt livet. Puten legges mellom bena på barnet og spriket gir en benstilling som fremmer normal utvikling av hoftene. Den kan tas av ved bleieskift og vask. Puten brukes dag og natt i ca fire måneder.

– Metoden er ekstremt billig, lite plagsom for pasienten og meget effektiv når den anvendes tidlig, sier overlege Salkowitsch ved Sykehuset Namsos.

Ved sent oppdaget hofteleddsdysplasi, når barnet gjerne er flere måneder gammelt er behandlingen langt mer omfattende. Ofte må barnet legges i strekk på sykehus i flere uker for å oppnå korrekt plassering av lårbenshodet i hofteskåla. Noen ganger er dette alt som skal til for å oppnå normal bevegelighet. Men ofte må bekkenet og bena legges i gips. I de fleste tilfeller må gipsen beholdes på i 2-3 måneder. Det kan også være aktuelt med hoftegips over flere perioder. Deretter må barnet ofte bruke sprikebandasje i flere måneder. Den er laget av plast og består av en bekkendel og en skinne som festes med borrelås. I noen tilfeller er det også snakk om operative inngrep.

– Dette er en voldsom påkjenning for små barn og deres foreldre. Jeg mener at kostnadene ved å sjekke alle barn for hofteleddsdysplasi med ultralyd må veie opp for påkjenningene som medfølger sent oppdagede tilfeller, sier Salkowitsch.

Praktiske problemer
Heldigvis blir de fleste hoftebarn helt friske. Men i behandlingsperioden kan det oppstå mange praktiske problemer for foreldrene. Barn som er i gips eller sprikebandasje må ha spesialtilpasset vogn, bilstol og seng. Hjelpemiddelsentralen hjelper med å skaffe vogn som er stor nok, ofte en tvillingvogn. Det er vanskeligere å skaffe bilstoler som både gir plass til barnet og optimal sikkerhet. Hofteforeningen er behjelpelig med utlån av slike stoler.

Et barn som er under behandling for hofteleddsdysplasi kan stille store krav til foreldrene. Det kan trenge mye omsorg og ekstra stimulering. Tidkrevende praktisk arbeid og mye planlegging for å få hverdagen til å gå opp kan tære på kreftene. Derfor anbefaler Hofteforeningen at foreldrene benytter alle muligheter for hjelp og avlastning.

Men selv om barnet lider av hofteleddsdysplasi behøver man ikke å begrense aktivitetene mer enn nødvendig. Barnet kan være med på det meste ved hjelp av litt fantasi og fornuftig planlegging!

Les også Johannas historie. Her forteller mor om hvordan hofteleddsdysplasien først ble oppdaget da Johanna var seks måneder, og hvordan behandlingen gikk.

Kilde: Hofteforeningen

Vad tyckte du om artikeln?  
Föregående artikelÄndra dina uppgifter
Nästa artikelJohannas historie
DELA